Hvorfor tror du at mennesket har så sterkt behov for å tro? Og hva mener du kan være årsaken til at vi får så mange trosretninger? Hva gjør at den ene trosretningen er ”mer riktig” enn en annen?   

Gjennom alle tider har menneskene støttet seg til sin tro, enten det er troen på en gud, eller troen på et liv etter døden. Jeg tror mange mennesker bruker sin tro som en type veileder, og som noe man kan lene seg mot for å føle trygghet. I tillegg bruker mange mennesker troen for å få svar på de «unike» spørsmålene som det kanskje ikke er så veldig lett å få svar på.

Jeg tror grunnen til at mange mennesker har et sterkt behov for tro, er behovet for svar og trygghet. Behovet for å leve opp mot noe, behovet for å leve for å leve, og ikke bare leve for å dø. Mange bruker troen som en trøst og begrunnelse for mye av det vonde som skjer i verden. Om det er riktig eller galt kan man diskutere. Sikkert skal det være, at man ofte hører setningene; hvis Gud vil eller Gud ville det sånn. Man bruker altså troen som et svar på det som skjer, enten det er positivt eller negativt.

I flere tilfeller oppstår trosretningen av; fortellinger, overtalelser og selvfølgelig arv. Noen ganger må man finne ut av ting selv, nettopp fordi de forskjellige trosretningene også består av spørsmål og svar som man ikke forstår. Man tror og mener forskjellige ting, og stoler på og hører på forskjellige mennesker som ønsker å påvirke. Dette kan være noen av grunnene til at flere trosretninger har oppstått gjennom tidene.

Jeg tror ikke man kan avgjøre på stående fot om den ene trosretningen er «mer riktig» enn den andre. Men de som praktiserer eller har en sterk tilhørighet til sin tro, vil selvfølgelig argumentere for, og påstå at deres tro er den riktige, og at alle andre retninger er feil. Hvis man studerer de forskjellige retningene i dybden, vil man etter hvert oppdage en rekke likhetstrekk som man kanskje ikke har hatt øynene åpne for før.

 

Buddha- Bildetolkning

Dette bildet hører hjemme i Buddhismen, Som man kan se er det den hellige personen Buddha som er avbildet. Buddha var en indisk prins som regnes som stifteren av Buddhismen. Han står altså veldig sentralt i denne religionen, derfor vil også bildet være veldig viktig.

Hvilket år, og hvem som er kunstneren av bildet står ikke oppgitt. Men man kan se at bildet er knyttet til Buddhismen og at det er laget, kanskje som en illustrasjon av den personen som kanskje blir sett på som religionens helligste.

Bildet viser Buddha slik man forestiller seg han. Bakgrunnen i bildet er omgitt av natur. Mens fargene er lyse i bakgrunnen, er dem sterke i forgrunnen. Bildet viser Buddha mens han mediterer, at han har lukkede øyne symboliserer en indre ro.

De lyse fargene symboliserer fred og ro, mens Buddhas sterke oransje farge kan symbolisere makt eller respekt hos personen. Jeg føler at naturen i bakgrunnen symboliserer liv. Ettersom bakgrunnen i bildet kun er preget av naturen, føler jeg at Buddha også er full av liv.

Det første blikket vårt treffer er; Buddha, kanskje den sterke fargen er med på å fange vår oppmerksomhet rundt ham, nettopp fordi han er sentrum for bildet. Jeg tror bilde sender ut et budskap om hvordan man skal gå frem for å finne den «indre roen». Buddha symboliserer veien mot nirvana, som er et mål de fleste buddhister rekker hendene sine mot.  

Møte mellom Buddha og Muhammed

 

 

 

Muhammed var en politisk og religiøs leder. Han regnes som grunnleggeren av islam, mens Buddha som var en indisk prins, regnes som stifteren av Buddhismen. Hva ville de diskutert om de møttes?

I møte mellom dem to ville det forekommet både enigheter og uenigheter, i tillegg ville de også diskutert sine egne roller. Begge to hadde vært like, men samtidig spilt svært forskjellige roller i samfunnet sitt.

Muhammed var en av Allahs profeter, også den siste som er nevnt i koranen. Muhammed fungerte som et sendebud, og forkynte for befolkningen de åpenbaringene ham fikk. Den første åpenbaringen var beskjeden; om at Allah skulle være den unike gud, den ene gud som befolkningen skulle tilbe. Samtidig ble befolkningen minnet på, og bedt om; å forberede seg på dommens dag.

 

 

 

Buddha utøvde lenge en streng askese, men til ingen nytte. Han satte seg så i meditasjon under et fikentre ved det nåværende Bodh Gaya i Bihar, og opplevde samme natt det avgjørende gjennombrudd til klar erkjennelse av tilværelsens sammenheng og veien til lidelsens opphør, nirvana.

 

 

Når det gjelder Jesus var han, i motsetning til Muhammed og Buddha, en guds høyre hånd. Han dro ned til menneskeheten og døde på korset for dem, hans skjebne er ingen annens skjebne lik. Han gjorde for menneskene det ingen andre har gjort før han. Jesus stod opp fra de døde tredje dag, og steg opp til himmelen.

Jeg tror Muhammed og Buddha ville diskutert hans skjebne, nettopp fordi den bærer et preg av død, liv og forferdelighet. De ville diskutert hvilken tapper mann, som samtidig var så naiv. Hvorfor ikke bare latt det være, og unngå det ham gikk igjennom på hans lange vei opp mot korsfestelsen. Kanskje ville de også, etter hvert, kommet frem til at hans skjebne måtte bli slik, fordi budskapet var bragt fra Gud.  

Jesus og Muhammed spilte på mange måter en veldig lik rolle. Begge to fungerte de som typ; sendebud for sin gud. Jeg tror Buddha og Muhammed diskuterte likheter og forskjeller i deres arbeid for å fortelle til menneskene det hver sin gud hadde sakt. Naturligvis ville det også her bli både enigheter og uenigheter:

-          Jesus døde på et kors fordi han ytret sin mening, han gjorde alt for å få frem sitt budskap fra gud. Hvorfor dra det så langt. Det virker da veldig naivt? Sa Muhammed mens han vred ansiktet i tanken på Jesus skjebne.

-          Jeg beundrer slik en modig mann, som ofrer det som ofres kan på denne måten. Sa Buddha som egentlig virket rimelig uinteressert.

-          Det er jo modig gjort, ja. Men er det ikke litt dumdristig? Lurte Muhammed på.

-          Dumdristig? Han gjorde det for sitt folk. Påpekte Buddha.

-          Jesus stiller sterkt i kristendommen. Han er grunnlaget for deres tro, og han var den personen som ofret seg for menneskets liv. Han er de kristnes fremste og øverste person som gjorde alt for menneskene og deres liv. De kristne hviler sitt håp på hans skuldre. Han har da skaffet seg en stor dose respekt. Han var et menneskets sendebud, på samme måte som meg. Men mange vil likevel mene at hans opptreden var sterkere og mer oppsiktsvekkende enn hva jeg har gjort for mitt folk. Sier Muhammed med respekt i stemmen.

-          Buddha holder seg til ørene, men setter seg straks i respekt når Muhammed forteller Jesus` ferd i detalj.

Fantasy og religiøs lengsel

"Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonale verden som tilfredsstillende. Det er et sug etter leveverdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på."

Vi lever i en verden der alt baseres på forskning og fakta. Det religiøse blir skjøvet lengre og lengre vekk, slik at de som setter sin lit til religionen og troen kanskje lettere kan bli «undertrykt» eller sett ned på av andre «grupper» mennesker som mener at forskningen er svaret.

Man skal ikke legge skjul på at forskning og religion strider i mot hverandre i svaret på verdens spørsmål, og at verdens befolkning, grovt, kan deles inn i to grupper; der den ene bruker religionens fasit, mens den andre stoler på dagens forskning.

At hverken religion eller forskning kan gi et svar med 100 % sikkerhet, er vel de fleste enige i. Dermed oppstår usikkerheten, og spørsmåla med svar som aldri blir gitt. Spørsmål som ingen klarer å gi et oppriktig svar på, men som likevel blir stilt flere ganger hver dag.

 

Hvem er jeg?                                                      

Ingen vet hva svaret er, men alle har oppfattet virkeligheten. Flertallet av oss har oppfatter virkeligheten som; stressende, deprimerende og urettferdig. Vi stiller spørsmål som aldri gis svar, vi opplever traumatisk hendelser som ikke forstås, og vi lever i en verden som er så full av urettferdighet…

Alle mennesker gjør seg tanker, alle mennesker drømmer, og alle mennesker har en fantasi som i mange tilfeller kan strekke seg langt lenger enn det virkeligheten noen gang kommer til å nå. Fantasy er en sjanger som på mange måter presenterer deg for dette. Sjangeren representerer nemlig: drømmer, fantasi og tanker, men kanskje mest av alt håp - akkurat som religionen!

Jeg tror mange bruker Fantasy for å komme seg vekk fra virkeligheten, og for å skape en illusjon av det man ønsker at verden skal være. I Fantasy kan alt skje, det er der alle drømmer blir oppfylt. Og alt som i virkeligheten aldri skjer, vil skje! At mennesker bruker Fantasy til å tilfredsstille den religiøse lengselen, kan godt være. Samtidig tror jeg at mange bruker Fantasy for å finne svar, eller vertfall tro at man får et svar på ting. Et svar som man i normaliteten ikke vil, eller kommer til å få svar på.

Religion er til stede for å gi svar. Men hva skjer når man begynner å tvile, når man ikke får de svarene man leter etter? Når religionen ikke lenger klarer å svare. Kanskje man heller velger å stille spørsmål ved fakta i alle rapporter. Greia er at heller ikke der får man svar på alle de «unike» spørsmålene som man hele tiden opplever, og ikke få svar på. Samtidig søker man den «andre verdenen» fordi man ikke finner dagens verden som tilfredsstillende. Som påstanden sier; å konsumere "Harry Potter" er en måte å dekke dette suget på. Det kan jeg være enig i. 

Jeg tror det er bakgrunnen for at mennesker søker tilfredsstillelse i Fantasy. De finner ikke svar der de har lett tidligere, og søker derfor nye veier. Fantasy åpner for en helt ny tankegang, en helt ny dimensjon av verdens virkelighet.

                 Vi opplever den ikke, vi bare drømmer den.